Wilhelm le Févre Grimsgaard

Wilhelm le Févre Grimsgaard (1868–1937) (figur 3) (5) har etterlatt seg tydelige spor både som distriktslege, allmennmedisinsk forsker og som institusjonsbygger og administrator innen psykiatrien (tabell 1).

Som nyutdannet lege praktiserte Grimsgaard først ti år som allmennlege i Åsgårdstrand. Her ble han godt kjent med maleren Edvard Munch.

Åsgårdstrand

Som nyutdannet lege ble Grimsgaard i 1895 ansatt som fattiglege i Åsgårdstrand. Her virket han også som allmennlege i ti år. I Åsgårdstrand engasjerte Grimsgaard seg i lokalsamfunnet. Han ble valgt inn i kommunestyret der han spesielt var opptatt av ungdoms- og avholdssaken. Både Grimsgaard og hans kone ble etter hvert omgangsvenner med maleren Edvard Munch, som hadde kjøpt hus i Åsgårdstrand i 1898. Munch skal ha vært svært betatt av Grimsgaards kone Aagot Holst (1875–1913). På et Munch-maleri av Grimsgaard (figur 4), nærmest svever hun i bakgrunnen (6, 7).

Munch hadde i 1898–1902 et stormfullt kjærlighetsforhold med Mathilde (Tulla) Larsen (1869–1942) (8, 9). Hun ønsket at de skulle gifte seg, men Munch strittet imot. Ekteskap ville komme i veien for malerkunsten! Bruddet i Åsgårdstrand i september 1902 ble dramatisk. Munch drakk tett, de kranglet høyrøstet og på et tidspunkt ble det avfyrt et revolverskudd. Kula traff Munchs venstre langfinger. En gjennomgang i 2010 av alle tilgjengelige kilder om hendelsen, konkluderer med at Tulla ikke var fysisk involvert i hendelsen og at vådeskuddet var selvforskyldt av Munch (10). Da Munch kom til seg selv, vasket Tulla blodet opp fra golvet. Munch ropte at hun måtte tilkalle lege. Det gjorde hun, men fulgte ikke med legen til pasienten. Mens doktor Grimsgaard sørget for å bandasjere skaden forsvant Tulla Larsen der og da ut av Munchs liv (8).

Neste dag sendte Grimsgaard den skadeskutte Munch til Rikshospitalet i Kristiania der ytterfalangen av malerens venstre langfinger måtte amputeres (9). Senere var dette en hendelse Munch stadig kom tilbake til.

Karlsøy i Troms

I mars 1905 dro Grimsgaard-familien nordover til Karlsøy i Troms der Grimsgaard var tilsatt som distriktslege. Legedistriktet omfattet også Helgøy. Det ble lokket med en årlig lønn på 2000 kroner. Familien bosatte seg i legeboligen som også fungerte som et lite lokalsykehus (figur 5) (11).

Grimsgaard fant raskt ut at han ikke kunne betjene det store legedistriktet med de gamle robåtene. Han anskaffet seg derfor en overbygd motorbåt, det første motoriserte fartøyet på Karlsøy. Dette var heller ikke uten farer: I 1908 løb han med sin motorbaad op paa et skjær i Baarsetsundet i Karlsø lægedistrikt (2).

Tuberkulose var et alvorlig helseproblem på Karlsøy. Grimsgaard gikk til felts mot folks ureinslighet og spesielt mot «spytteuvesenet» som fulgte med utbredt bruk av skråtobakk. Han holdt foredrag om hygiene og om smittevern, delte ut plakater om riktig kosthold og om andre forebyggende tiltak. Nytt var det at distriktslegen dro i oppsøkende hjemmebesøk til innbyggerne som ledd i folkehelsearbeidet. Dette gjaldt spesielt til alle hjem med nyoppdagede tilfeller av tuberkulose (11, 12).

I medisinalberetningen fra 1905 har den nyankomne søringen Grimsgaard et avsnitt der han beskrev befolkningen på Karlsøy (11): Det har været os paafaldende, hvor mangt et vakkert ansigt, vi har truffet paa heroppe, særlig blant kvinderne. Flere af disse har vakt vor specielle opmærksomhed ved sine fine karakterfulde træk, og de legger for dagen en naturlig værdighed, ro og intelligens som forener deres væsen med en selvfølelse og belevenhed, saa vi uvilkaarlig har spurgt os selv, hvorledes man kan giøre slige fund heroppe paa disse ensomme øer, udestængt som kvinden er fra all paavirkning udenfra? Videre var de: Som barnet […] godtroende, noe overtroisk, lette at bede, smilende venlig naar de blir forståelsesfullt og godt behandlet, men også som barnet, kan jeg tænke mig, de nok kan lade sig tirre og bringes i affekt; men jeg har ofte seet exempler paa, hvor hurtig vreden legger sig, og hvor lidet dybt naget sidder i dem – langsinte er de ikke! (11).

Grimsgaard var distriktslege på Karlsøy fram til 1910. Forskningsprosjektet om «De mørke maaneders indflydelse paa blodet» ble her gjennomført «på si».

Klinisk forskning på Karlsøy

Grimsgaard hadde trolig merket seg prisoppgaven om De mørke maaneders indflydelse paa blodet da den ble lyst ut i 1904 (3). Etter første overvintring i mørketida på Karlsøy, var han i mai 1906 i full gang med egne undersøkelser for å besvare prisoppgaven. Han må ha visst at prisoppgaven ville bli gjentatt selv om kunngjøringen om dette først kom i juni 1906 (4). Våren 1908 sendte han inn sin håndskrevne besvarelse (figur 6) (13). I en trykket utgave utgitt av Videnskabs-Selskabet i 1910 (1), utgjør teksten rundt 90 sider inkludert 23 tabeller og 58 litteraturreferanser på skandinavisk, tysk og fransk. I tillegg kommer fire «litograferede plancher» i stort format til å brette ut. Den videre framstillingen her bygger mest på den trykte utgaven (1).

Hva var kjent fra før?

I besvarelsens sluttkapittel finnes en fyldig litteraturgjennomgang om allerede kjent kunnskap om blodet og mørketiden. Innimellom kommer Grimsgaard med egne refleksjoner der han slutter seg til at mørketiden kan ha en «enerverende» indflydelse paa sindet, hvad der ytrer sig i et drag av melankoli og uoplagthed, der ofte kan gaa over til ren livslede; særlig har jeg observeret dette hos tilflyttede; ubeskjeftigede og stillesiddende personer er mest udsat […] Personlig maa jeg sige, at mørketiden ikke netop har lagt nogen udpræget dæmper paa min sindsstemning, omend jeg maa erkjende, at sollysets tilbagekomst altid har været imødeseet med jublende fryd – det har dog faaet det til at «lysne» baade ude og inde (1, s. 77–78).

Etter gjennomgang av eksisterende forskning, konkluderer Grimsgaard: Jeg kan saaledes av alle tidligere hidtil kjendte forsøg ikke faa andet resultat ud, end at spørgsmaalet om, hvorledes de mørke maaneder indvirker paa blodet, endnu venter paa sin endelige løsning (1, s. 81).

På denne bakgrunn valgte Grimsgaard å gå bredt ut i sine undersøkelser. Resultatet ble en forsøksrekke med repeterte målinger av flere hematologiske parametere analysert i kapillærblod hos en gruppe forsøkspersoner bosatt på Karlsøy (tabell 2).

I besvarelsen beskriver Grimsgaard prosedyrer og analysene i stor detalj. For eksempel om blodprøvetakingen: Stikket i fingertuppen gjøres saa dybt, at blodet rinder frit ud uden tryk draabevis; man maa undgaa, at det breder sig ud efter fladen; sker det, rengjøres fingren paany fuldstændig som ved første gangs indstik; dette maa paasees, da ellers det tilbageværende fibrinnedslag paa huden bringer blodet hurtigere til at koagulere end vanlig (1, s. 4).

Hemoglobinbestemmelsen skulle skje etter professor Sahlis metode:

Ved rensningen av pipetten maa man ikke blæse ud den sidste alkohol-æther-søile, men lade den rinde ud av sig selv ved at holde spidsen ned mod fingertuppen; de sidste draaber fjernes fra den øvre ende ved fine tilspidsede filterpapirstrimler. Dermed undgaar man at anbringe fugtighed i kapillærrøret, hvad der vil vanskeliggjøre den senere tørring; denne sker paa en sterkt ophedet messingplade, hvor man paaser, at den koldere aabne ende ligger høiest, for at fugtige dampe kan undvige. Under avlæsningen maa glassene indstilles slik, at der ingen skygge fra nogen kant kastes over dem. Man faar i almindelighed samme resultat enten avlæsningen sker ved dagslys eller lampelys (1, s 5).

De øvrige undersøkelsene av blodet er beskrevet tilsvarende detaljert. Dette gjelder blodets spesifikke vekt og alkalitet, antall røde og fargeløse blodlegemer samt omfattende mikroskopiske undersøkelser med tellinger av de morfologiske bestanddelene i blodet. Alle metoder er dessuten kritisk drøftet med henblikk på mulige feilkilder.

Dette var om blodet, men hva så med lysmengden? Det var av interesse for sammenligningens skyld at bestemme den tid av aaret, da solen i Kristiania var ligesaa længe over horizonten, som den var i Tromsø paa den tid, da forsøgene foretoges. Herved blir det lettere at bedømme en eventuel forskjel i blodets sammensætning paa to forskjellige steder ved at henføre den til nogenlunde kommensurable tidsperioder, hvad belysningens varighed angaar; vel er jeg selvfølgelig opmerksom paa, at ogsaa solens absolute høide over horizonten har sin store betydning i bedømmelsen av den lysmængde, som et sted modtager til enhver tid (1, s. 3–4).

Besvarelsen omtaler ikke de meteorologiske registreringene i detalj, men i en 55 cm bred litografisk plansje til å brette ut, kan vi se at det i hele prosjektperioden daglig ble registrert både sollys, barometertrykk, vindstyrke, skylag og nedbør (figur 7).

Blodprøveundersøkelsene ble foretatt i tre runder: i lysperioden vår og sommer 1906, i september-november før mørketida, og i mørketida i desember og januar 1907 hvor det gjordes der omtrent daglig en flerhed av forsøg (1, s. 4).

Forsøkspersonene

Forsøksrekken ble utført på sju personer (A-G), fire voksne og tre barn. Fire var innflyttere. Dette var Grimsgaard selv, hans frue og deres to eldste barn. De hadde nå en overvintring på Karlsøy bak seg. De øvrige to voksne og et barn var «indfødte» (tabell 3).

Grimsgaard gjennomførte nitid kartlegging av kostholdet til forsøksdeltakerne. Basert på nøyaktig førte spisesedler, beregnet han daglig kaloriinntak og om det var tilstrekkelig i forhold til kroppsstørrelse og arbeidsoppgaver. Kostens kvalitet, fordelingen mellom eggehvite, fett og karbohydrater, ble beregnet. Dette gjorde han bare for de «indfødte», ikke for legefamilien, ettersom de lever alle til stadighed paa rigelig nærende kost. En analyse av denne for disses vedkommende har jeg ikke anseet for nødvendig (1, s. 2).

Resultater

Når det gjaldt volumbestemmelse av de røde blodlegemene, kunne ikke Grimsgaard finne at resultatene hadde noen sammenheng med mørketiden.

Der kunde tænkes, at mørketidens indflydelse kunde gjøre sig gjeldende en tid efter dens ophør. Hertil krævedes da en videre undersøgelsesrække udover i umiddelbar fortsættelse med mørketiden. En saadan var ogsaa paatænkt, men forholdene tillod mig desværre ikke at udføre denne avsluttende del av min forsøgsplan (1, s. 46).

Heller ikke kunne han trekke noen slutninger mellom mørketiden og blodets spesifikke vekt, alkalitet eller morfologi. Derimot fant Grimsgaard at hemoglobingehaltens forhold taler for, at alle mine forsøgspersoners blod synes at vise en let grad av anæmi i mørketiden (1, s. 83). Grimsgaard sammenfattet sine resultater i en tabell (figur 8).

Diskusjon

Å gjennomføre denne kliniske studien ved siden av omfattende gjøremål som distriktslege må ha vært særdeles krevende. Arbeidet må utvilsomt ha blitt påvirket av at Grimsgaard i flere måneder var lammet av poliomyelitt. Man kan derfor spørre seg om Grimsgaard gjorde alt arbeidet alene eller om han hadde hjelpere? Han skriver ingen ting om dette. Det må likevel være tillatt å tenke seg at hans kone var en viktig støttespiller og medarbeider i prosjektet. Hennes bakgrunn som realfagsartianer kan tale for en slik hypotese (2).

I forordet nevner Grimsgaard noen av vanskene han støtte på underveis. Mens forskningslitteraturen i dag bare er et par tastetrykk unna, var forholdene mye vanskeligere på Grimsgaards tid: den tungvindte adkomst til den nødvendige literatur har lagt mig hindringer i veien.

Uten veileder(e) og en forskningsansvarlig institusjon i ryggen er det ikke rart at Grimsgaard ofte følte seg på tynn is: Jeg er mig nok bevidst paa flere steder at være kommen ud paa omraader, hvor jeg mangler de nødvendige saglige kundskaber til helt at kunde overskue forholdet.

At arbeidet vokser med tiden og travelheten med det, er noe de fleste forskere i dag kan nikke gjenkjennende til. Rammen for dette mit arbeide […] er under udarbeidelsen stadig bleven udvidet, idet en hel del andre spørgsmaal har efterhaanden meldt sig til besvarelse[...] endel er kun antydet, da hverken tid eller anledning har sat mig istand til at gaa nærmere ind herpaa […] Jeg betragter derfor dette arbeide kun som et forarbeide for senere forsøgsrækker […] Udarbeidelsen har stadig været avbrudt i længere tid ad gangen, da jeg har været optaget med andre nødvendige giøremaal […] Den sidste del av avhandlingen er forfattet under et for arbeidet selv mindre heldigt jag (1).

Selv om Grimsgaard fant at alle forsøkspersonene hadde en lett grad av anemi i mørketiden, var han ikke skråsikker på om han helt kunne stole på konklusjonen: dog betragter jeg ikke mine resultater saa hævede over enhver indvending, at jeg tør tillægge dem en avgjort betydning med hensyn til løsningen af spørgsmaalet «om de mørke maaneders inflydelse paa blodet» (1, s. 83).

Bedømmelsen

Det kom inn to besvarelser til fakultetets prisoppgave i 1908. Bedømmelseskomiteen bestod av fysiologiprofessor Sophus Torup (1861–1937), farmakologiprofessor Edvard Poulsson (1858–1935) og professor i indremedisin og patologi Søren Bloch Laache (1854–1941) (14).

I en ellers svært rosende bedømmelse, merket komiteen seg at Grimsgaard ikke fant det nødvendig å dokumentere ernæringsforholdene i egen familie: Med hensyn til det for hele saken overmaade vigtige spørsmaal om de undersøkte individers almenfysiologiske tilstand og livsforhold gjør forfatteren rede for flere punkter. Dessverre har han i enkeltheterne […] ikke underkastet ernæringsforholderne en undersøkelse […] for alle individers vedkommende.

Komiteen konkluderte med at De almene resultater av undersøkelserne formulerer forfatteren med en sund og nøktern kritik, og man maa i alt væsentlig være enig i de slutninger til hvilke han kommer. Der er i denne avhandling nedlagt en betydelig sum av samvittighetsfuldt arbeide, og den gir i flere henseender et godt bidrag til løsningen av det foreliggende spørsmaal. Komiteen tillater sig derfor at indstille, at forfatteren tildeles H. M. Kongens guldmedalje (14).

Ved Universitetets årsfest den 2. september 1908 mottok Grimsgaard både diplom og Kongens gullmedalje for fortjenestefullt arbeid (figur 2).

Grimsgaard, sinnsykepleien og Lier-asylet

I desember 1909 mottok Grimsgaard stipendmidler for å studere epidemiologi og bakteriologi i utlandet (tabell 1). Tjenestefrihet fra embetet på Karlsøy ble innvilget og i januar 1910 dro familien sørover. Men forskning ble det ikke mer av. Etter utenlandsstudiene og en kortvarig ansettelse ved Gaustad asyl, fulgte en tiårsperiode som distriktslege i Drammen. Nå var det sinnsykepleien som framfor alt engasjerte Grimsgaard. Etter et par år som fylkeslege i Buskerud, ble han i 1925 ansatt som overlege og direktør ved det nyopprettede asylet i Lier, som han selv hadde hatt en sentral rolle i å opprette. Her var Grimsgaard ansatt til sin død i 1937.

Første kliniske studie i norsk allmennpraksis?

For å søke å besvare et da uavklart spørsmål, framstår De mørke maaneders indflydelse paa blodet som et imponerende arbeid, ikke minst gitt konteksten der prosjektet ble gjennomført. Litteraturgjennomgang, gjennomføring, validering og kritisk diskusjon er omfattende.

I mer moderne termer kan prosjektet beskrives som en prospektiv klinisk studie med repeterte målinger hos en gruppe forsøkspersoner før, under og etter en (naturlig) intervensjon (les: mørketida).

Så vidt vites, er dette første kjente eksempel på klinisk forskning utført av en allmennlege i norsk allmennpraksis. Prosjektet fortjener derfor en plass i allmennmedisinfagets historie i Norge.

Artikkelen er fagfellevurdert.